Nakne danske damer dildo porn

nakne danske damer dildo porn

Alle trodde flyet ble kapret og de hadde ingen våpen til den enorme atomkrigen som Jens Stoltenberg truet Australia med. Det hadde ingen andre heller, bortsett fra den bakerste passasjeren fra Australia.

Han hadde nemlig med seg mer enn nok av sin bestemors berømte sjokoladekake med sædsmak. Ingen hadde lyst på sæden til kåten på hjørnet som var faren til Henrik. Alle barna skjemtes, unntatt de som ikke kjente Henrik.

De kunne ikke føle noe som helst. Flyet landet tilslutt i Australia og det var påtide. Landingen gikk helt katastrofalt, flyet styrtet. En passasjer drømte att han ble drept i flyulykken men heldigvis var det bare romvesener som styrte flyet. De hadde fire tullinger av rang ved sin side. Geir, Ulf, Henrik som er så sta, og Pål. Romvesene ble intens forelsket i Ulf, så mye at Henrik ble sjalu. Romvesnet sitt kjønn ble borte. Ingen var i tvil. Dette skyldes definitivt hormonforstyrrelser som følge av for lite inntak av stekte kjøttboller på flyet.

Dessverre hadde ikke kokken vært edru på 7 år, og ble altids sliten foran en tufs av en sønn han hadde. Sønnen Vårgard var heller ikke edru, han var så jevla dritings som det er mulig sånn det går for ho Berte.

Berte begynte å lage en terte med blåbær. Den likte Vårgard veldig dårlig han sa til sinn penis:. Ingen vil vite att ho er et gedigent rasshøl akkurat som Henrik. Hadde veldig lyst på en liten og rar formet tomat. Merkelig at hele menneskeheten var opptatt av den. Men den var usedvanlig ikke tomataktig nok til å. Den var mer enn det man kunne forvente. Derfor vurderte jeg å hoppe fra nærmeste balkong til drivhuset, og det gjorde jeg. Jeg landet, og alt ble som en drøm er ute do ved drivhuset hos.

Berte var det siste de tenkte På. Så jeg bestemte meg for å gå videre med livet mitt sammen med den store stygge ulven! Nemlig yppersteprest Henrik av Sverige. På turen til Gøteborg og via Gekås, ble morsom og snodig på semme tid, siden Henrik hadde med seg svenske svinekoteletter til bestemor.

Hun derimot hadde allerede lagd rompa til sinn elsker i stekeovnen, og krydret den med doktor proktors Prompepulver. Da den hadde kjølnet, trodde alle de andre at prompepulveret var hvitpepper, tørket spærm, som luktet vondt og smakte godt.

Til dessert ble det den merkeligste sjokoladekake dekket med tykk jødselmasse og gule nonstop. Det trodde Henrik var begynnelsen på noe super ekstremt entusiastisk.

Han var derimot super ekstremt overveldet over funnet av bestefar sine hjemmelagde dildo, den var en tro kopi av Henriks hjemmelagde øks. Det rare var at den gule øksen ikke var gul likevel, den var rød.

Alle var sjokkerte over nye dildoen som var økseformet til ære for Trump sine sexlyster. Henrik visste ikke at Trump hadde gjemt øksa bak Det Hvite Hus. Derfor reiste Henrik til den mest shady kebabshappa i byen. Den hadde en trump spesial på menyen.

Ikke en obama spesial som de fleste andre. Derfor måtte det bli den. Henrik bestilte to kebab trump spesial til segselv og en forbipasserende. Han kjøpe også fire kebab trump spesial. Skikkelig godt dette her utbrøt Donald J, Trump og hans nye sjefskokk i presidenthuset mesterkokk Eyvind Heavenjord Sammen utgjorde de. Donald Trumps testikler dyppet i ananasjuice var dagens hovedrett den skulle serveres til ham selv på et fat lagd av gull Obama var invitert og resten av slekta hans i Narvik Sentrum.

Der møtte det opp Secret Service agenter med russiske dadler. Og finske fiken Narviks ordfører kom også til selskapet som fant sted midt mellom de høye fjell. De tre vise menn var også tilstede sammen med Hanne. Nå var gjestene kommet, plutselig skjedde det. Air Force Airlines, krasj lander midt i sentrum så all hamburger med dobbel bacon ble totalt most til pinneved og deretter konsumert av Hanne og hennes lesbiske kjæreste, Hanne som skulle danne en ond syklubbmafia samme med Henrik og hans penis som var 33 år eldre enn ham selv, og transplantert fra sin shemale moren hans.

Hanne og Henrik,de måtte bare stoppe, og deretter synge en sang om Henriks penis den var kort og gikk slik:. Utbrøt plutselig den Bitte, bitte lille den virkelig knøttlille super ekstremt lille helt utrolig lille universets super lille söta bror Hänrik med de store og sterke bicepsmusklene.

Nå vet jeg hva jeg må tvinge Giske til Afghanistan. Der skal han møte tre enorme fantoranger med AK47 og 72 levende agresive tinnsoldatter. De bærer på trehåndsverd og to kasser med pils og 4 pizza med kruttsterk jalapeño. Sa Kari Traa sin demente oldemor. Hun var altids med på en real ananas lunsj med ananasringer, ananasterninger. Han ble ikke voldtatt av sine Secret Service kollegaer, men resten ble knullet av Fantorangen , den fløffy kroppen til den oransje fantorangen var så fløffy og oransj og snabelen var mye større enn til vanlig, og derfor måtte Trump stappe snabelen sin inni snabelen til Hillary Clintons ektemann, og ut munnen, det ble ingen middag på ham den kommende uken pga av kjeven var brukket av neshorn som var på rømmen fra dyreparken i Kristiansand.

Neshornet ble oppdaget på vei mot Jon Blund sitt store skumle heksehus, der hadde noen skremt det så. Egentlig kan ingen være med til TheDarkSeeds sitt hus pga han ligger begravd under isen , men alle prøvde er som deg din rødhårete ape som sier din enda mer rødhårede en ho er nedentil, knallrød kjønnshårjungel som er så tjukk at ingen noensinne har setten gal okse se like rødt som hun gjorde.

Da en mann kom til meg og spurte om å få se. Da de sluttet å le, ble det helt stille som i graven. Nå er alle lydene helt borte. Stillheten er fullstendig øredøvende. Bort igjenom gatene, å det er det værste rælet de noensinne hadde glemt seg selv helt borti skauen ved en dedigen tosk som er rå sexy og heit som sola midt på sommeren.

Men det var en bikkjekald januardag "- Jeg er forvirret! Hillary ble rasende på de falske nyhetene til Alexander Rybak hadde sagt at han hvil i fred skal.

Gud være medoss og alle ble fullstendig forvirret. For han var for å spa sand i rompa til Kim Joung. Radioaktivte sandet ble helt glo heit da det kom tre tyske helikoptere og tre franske-albanske surialister fra Trondheim, som ble rare av at hjernen ble til most grøt, som bananmos og flytende. Som den var, var det forvirrende å skjønne hvordan den skulle virke, fordi den ikke var overhode virkbar faktisk helt ubrukelig og for spærmet.

Helt gjennomsyltet av tip oldefar sin gamle sure sperm og eld gammle stinkende pillråtne tykktarmsgrøt som skal serveres som garnityr til. Trump og Kim Jong-un sitt hjem, der han har en samling hoss sinn eldgammle tippoldefar som daua av depresjonen sin. Han var lei av å alltid være så deprimert. Han var alltid utakknemlig ovenfor alle som ikke var rå søte shemale og øvrige transpersoner fra organisasjonen for anonyme transpersoner og legning i tvil om sine indre begjær og lyster Derfor ble det rett og slett for sprøtt og surrealistisk at noe forvekslet kjønnsorganet med en ost fra indre Mongolia og et tacoshell fra Odense i Danmark.

Men like fullt av Kim Jong Un sitt spisskammer som inneholdt masse lemlestete personer fra bakgatene i Taiwan Disse skulle nå bli overført til Trump sin kontor for å jobbe som hans sexslaver på kontoret hans. Ingen husket navnet fordi hun hadde for langt navn, fleste kalte henne Voldvann, og det ble ofte misforstått av forståelige årsaker. Som eksempelvis at hun aldri fikk telefonsamtaler fra selveste Vannverket, fordi de var så fornøyde med obrinnelige navnet at de ikke ville endre den.

Navnet var fint slik den er i øyeblikket. Nå var det bare råtene kakker på Voldvann sin rare oppsvulmede penis, som legene måtte fikse.

En kakkerspesialist ble forfær, ho Voldvann måtte opereres umiddelbart for å ikke. Dermed bla alle trærne revet opp fra bakken. Gravemaskinene jobbet døgnet rundt med å rive ned familietreet, som blokkerte utsikten til spritsjappa på hjørnet, den var roten til djevelen selv nemlig Jack Daniels, han derimot var.

Opp Rapporter 2 Pliscin Pliscin Bruker. All that is gold does not glitter, Not all those who wander are lost; The old that is strong does not wither, Deep roots are not reached by the frost. From the ashes, a fire shall be woken, A light from the shadows shall spring; Renewed shall be blade that was broken, The crownless again shall be king.

DKC 24 april 0 bruker e leser denne tråden 0 medlemmer, 0 gjester, 0 skjulte brukere. Community Forum Software by IP. Vis nytt innhold Retningslinjer. Søk Avansert søk Søk i seksjon: Logg inn     Registrer deg. Disse el-taxiene flyr på vannet Tu.

Tre av spillerne i Demise starter opp nytt lag Gamer. Deaktivert javascript oppdaget Du har deaktivert javascript. Lage historie av 3 ord i vær setning. Side 1 av 1 2 3 Neste ».

Fungerer omentrent det samme som Vår felles historie og Lage setning av 3 ord gitt , Men her skal den røde tråden håldes hele veien. Første til fjerde del: Spoiler I-Del Rolf gikk ut og snublet over en stor stein, som hadde rullet ned fra åsen til Ivar Aasen.

Ivar Aasen hadde det ikke greit. Han savnet steinen som rullet vekk fra Aasens ås. Steinen het Steinar, hard var Steinar. Laget av stein, tung i tillegg. Faktisk 58 kilo, samme som kona. Billig brukt import, Men overraskende pålitelig. Et godt koneemne, god til mye. Vårrullene er sunne og metter mange. Rolf var misunnelig, han ville også ha seg vårruller.

II-Del Men ikke nudler med smak av blod, organisk svette, pultost, chili, og flammespytt fra en Svenske med tabascoånde. Men ingen forstod hva de sa.

Blir man drita, er det bare danse oppå bordet. III-Del Uten å miste en stinkende truse med lange bremsespor som luktet intenst av svett rumpe og florerende flatluskoloni. Slo hardt på Prestens store bjeller, han hylte julekveldsvisa. Julekveldsvisa ble så Forbudt å synge, bannlyst i kirka. På årets julaften og på nyttårsaften.

Så kom hverdagen, og stresset igjen. IV-Del Et skikkelig balletak. Nok til å skvise dem til totalt ugjenkjennelig masse. Det viste seg at Superman hadde tatt feil baller i treningshallen i Veranger treningssenter, ved en kjedelig misforståelse, da ble Vegar irritert fordi det var han som skulle bruke ballene.

Selve ballene var laget av veldig tøyelig jern, de kunne strekkes 3 ganger lengden på tuppen av penisen hvis man tok av forhuden til den selveste gummitarzan oppi trerne mot vestsiden av Finnskogen, øst for Dovre.

Spoiler V-Del en grufull tragedie som involverte en hissig hoppende Kenguru ved Sarpsborg Zoologiskhage. Rett overfor hoppeslottet fløy undulaten forbi før den styrtet i fleisen på en mannevond rottweiler , den hunden ble slaktet og brukt som potensmiddel for eldre norske sexturister.

De turistene ble brutalt drept av uenderlig stor penis som var pervers og egentlig ikke særlig godt likt med stor sur munn, og hatet av alle, unntatt lille Vilde i huset over veien. Da blir hun skikkelig uendelig kåt. Det ender som regel med endeløs orgasme. Sånne kvelder er fulle av spenning og endeløs underholdnig som ikke engang stopet, det varte absolutt hele natta.

Og helt til Politiet grep inn. Politiet måtte derfor tilkalle Ole Ivars som lagde stor oppblåst gresskar med soppsaus og egg, etterfulgt av konsert og dansegalla. Dette ble en helaften av en like som ikke var så spektaluært av noe somhelst form av utenomjordisk jentetiss eller innenjordisk guttetiss, dem begge hadde røkt for mye av kanabis og bestemors gamle ullsokker. Der fant de en dude som Laget lapskaus av søpla til naboen over gaten ved   VI-Del siden av rådhuset.

Resten av folket ble fullstendig sjokkert, de visste ikke sine arme råd, hvor en de satt og sto. Den hemmeligheter var en medfødt hjernefeil som fikk han grønnjævelig misunnelig på Tors tidsmaskin, som var ganske heftig og tøff av konstruksjon, med egenskaper hinsides vår verden.

President Donald Trump ble skit forbanna på radikale islamister som tok selfies med kona til ekspresident Barack Obama, som han egentlig hadde et veldig dårlig forhold til.

Hellstrøm ble med, da sa han; - Hvor er jeg!! Og smakte pyton men ikke vondt, av en merkelig grunn. Dette førte til massive frostskader på demmes kjønnsdeler. De var ikke særlig komfortable men veldig gode til å suge til seg   VII-Del næringsstoffer fra andre bekjente slektninger. Unntatt Onkel Skrue han viste hva som foregikk fordi nevøen hans hadde laget masse rot med ekstremt mange søte thailandske flyvertinner på et direktefly til Andeby. Når de kom ble det et kaos av uante uproposjonale uhellige dimensjoner av organiske sædseller av ukjent opprinnelse, men ganske trolig sunn og næringsrik men smaker av sur og rotten gammel kloakk og innvoller fra en grå og hvit skitten albino rotte.

Rotta var fullstendig befestet av rabies og var altfor feit til å komme seg inn i buret sitt, da måtte den slanke seg skikkelig et lyn turn uten målbart sidestykke. Russlands Putin derimot var med på noe helt sensasjonelt som gikk ut porten og til Erna Stoltenbergs sin gamle Opel Ascona, den med doble weberforgassere, og ettermontert kulegrill i hekken.

Det luktet valgflesk og råtne tranbær fra stortinget nedover hele Putins dress og helt til dåsa ble blåst opp. Dressen så ikke ut i måneskinn og på dagen derpå var det gruelig ekkelt å bli minnet på alle rekene som råtnet i solskinnet.

Spoiler IX-Del ute i uværet. Listhaug likte ikke stive peniser fordi hun ble altids skremt av dem. Hun husket Hagens sin ekstreme store samling av spinnville munnfuller med seige enorme ekle peniser. Dem måtte så renvaske dem fra alt som ble påstått av ekstreme negativitet samt spor av løgn og juks og bedrageri, ingen   X-Del tenke at dem hadde et svar.

Russens herjinger i fylla ble foreviget og ekstrem lang-dryg video som var så kort at ingen gadd å se på at noen hadde ekstreme monster peniser, men latterlige små baller, dem var like små som hasselnøtter. Og selve penisene var like ekstreme som en reinspikka ekte norsk og salte som en ekte nordlending fra indre Salten. Øl, likte han å smøre på skiene sine fordi at han fikk ekstra fart med lett øl. XI-Del Leverpostei med banan bled smaddret av politikeren som hadde en svamp på hodet til Roger.

Det var riktignok   XII-Del mye han ikke var forberedt på, som for eksempel at skoene manglet både såler og innlagt vann med luftfiltre og organisk plattfotinnlegg med hjemmelagd fordervet gammelt ull som han kjøpte hos en gammel trollmann langt oppe der kjempene bor langt inni skogen. Spoiler XIII-Del helt til han forsvant inni en psykotisk boble av plast å luft som han ikke ante hvor kom hen.

De var kjempekåte alle sammen, en som   XIV-Del de er som søte små kjæledyr ved en stor som en å kjempe med en drittsekk, som var helt lik Rune berg, som en gal ellefant og dritta gås som pikken til Lars blir sur når den er så stor.

Nå som det er en stor som vil inn i dassen til grøftefinn også kjent som en grøft graver som graver seg langt inn i fjellet med en grøftgravende fjellgraver som kuttet av penisen til Lars. Vaginaøya var så enorm som vaginaen til giga kjempen Ruth som fucker seg til jordensindre, sånn   XV-Del som ho drar til en enorm øy med bare Shemale, med Arabiske kåte idioter som var så ekstremt gale etter ho at de slo ho ut som Iron Mike Tyson.

XVI-Del - Neida, de var slappe, veldig slappe. Og dæven hakke døtte skløtte så var alle horene de møtte fra Holmestrand på tur mot strømmen.

Men ingen visste at hun faktisk hadde glemt en håndgranat oppe i en sexforetning, ved den lange hylla som ingen kjente til, der fant de også en dildo på størrelse med en fyrstikk som jo må testes med en lighter for å se om den funker så bra som alle tror. Han var altfor rå til å dodge unna de fem hundre brennende fyrstikker som kom fra oven. Heldigvis fant han seg selv hos Rudolf sinn New Age sekt, der de måtte utføre diverse ritualer som ingen trodde var fysisk mulig å utføre før nanoteknologi ble implementert i hans tissesladd, der de ikke er for slapp for å kunne onnanere ved en av de største gresk ortodokse kirkene ved grekland's hovedstad, der det blåste sterk storm i alle kanter, og de som ikke pulte nå, fikk ikke gjort annet enn å pule.

Mens de pulte gikk de inn i de dype havet under et tjukt lag av tyggis. Der fant den rester fra et stort måltid som hun hadde stappet full av bittesmå penis hår fra den ene kuken   XIX-Del til Henrik. Dessverre trodde alle at det ikke kunne være Asbjørnsen og Mo, men Hansen og Pettersen. Og dermed brøt helvete løs for alle de involverte, men også Erna Solberg forsøkte å sprøyte inn litt is fra Trump sin frosne nese.

Dem var ikke de smarteste av de minste ekornene. Henrikke liker ikke soppstuing til middag hos tip tip oldemoren sin. Absolutt motbydelig sa karene   XX-Del som deretter løp etter bestefaren for å ræv slikke han bokstavlig talt.

De tok frem hvert sitt håndvåpen men la de pent ned på bakken. Ut fra ambulansen kom en illsint julenisse og to tungt alkoholiserte voldtektsforbrytere De utbrøt følgende: Spoiler XXI-Del - Henrik, din lille ynkelige dritt, du samlet en mobb men klarte ikke være en voldtektsforbryter! De hjalp til med å tørke rævva til pilotene og navigatøren og Henrik, men da ble det bråk. Som altids var harde som ammunisjon. Den likte Vårgard veldig dårlig han sa til sinn penis: Hvor er vi, lurte de på.

Hvor skal vi hvor er vi i det glade liv. Hanne og Henrik,de måtte bare stoppe, og deretter synge en sang om Henriks penis den var kort og gikk slik: De bærer på trehåndsverd og to kasser med pils og 4 pizza med kruttsterk jalapeño Pizzaen skulle serveres.

Hun var altids med på en real ananas lunsj med ananasringer, ananasterninger ananasbåter, ananasjuice og ananaskanapéer, ananascocktails, ananassalat. Og plutselig føyk hennes alzheimerske oldefar rett opp i rektum til Trump sin Secret Service agent John Smith. Da en mann kom til meg og spurte om å få se min feminine side, og alle lo med ham. For han var for å spa sand i rompa til Kim Joung som er helt fri for sand Nord-Koreas sandkrise har vært ekstrem radioaktivt siden sanden ble stappet i rompa til noen andre enn bare Kim og Donald Trump, vi snakker om Disse to må   XXVII-del: Radioaktivte sandet ble helt glo heit da det kom tre tyske helikoptere og tre franske-albanske surialister fra Trondheim, som ble rare av at hjernen ble til most grøt, som bananmos og flytende appelsin og potet, så måtte dem for faen skrelle 40 kilo poteter og kvintillioner druer og jordbær, med en drueskreller og en merkelig sak som ingen ville ta på.

Helt gjennomsyltet av tip oldefar sin gamle sure sperm og eld gammle stinkende pillråtne tykktarmsgrøt som skal serveres som garnityr til Trump og Kim Jong-un sitt hjem, der han har en samling hoss sinn eldgammle tippoldefar som daua av depresjonen sin. Slavekontraktene var dritdårlige pga alle lemmene som måtte tilfredsstilles Ørene, tærne, og kjønnsorganene som lå tett inntil en   XXVIII-del: Nå er det rotete i familietreet fordi broren er usikker på familetreet.

Spoiler en lysende engel med hvite vinger en skikkelig broiler som var veldig veldig veldig liten bare 73 centimeter og 1km bred veldig rar kroppsfasong , mildt sagt, med store lange ben og en enorm albue. Nå er albuen alene ganger større enn den knøtt lille naboen sin gnu. Heisann og hoppsann og fallera ra "om julekvelden da" Er hallalribba bra Syng i vei i en fei tralala. Hipp hurra , sang Frode plutselig "kan du synge? Synging er så hypnotiserende at alle besvimer. Untatt den store Alexander, som har altids hatet det at alle besvimte.

De segnet om at de ble hentet i sykebil. Rettere sagt likbil med Biltema styling spinners, devileyes, papp-spoiler rullemalt med bengalakk , Pedersen racing grenrør og kappa fjærer. Kappa var veldig ivrige som sponsorer. Spanderte full tank med spylervæske, så drakk han halve flasken med spylervæske som han kjøpte med falske penger. Pluss en sixpack Battery, energi drikken ikke bilbatteri, som dere ordnet sist snakk om dritings.

Spoiler som han var , han drakk opp hele flasken med for surnet sæd blandet med vodka og muggent fluesopp og litt julmust , det ble litt av et nachspiel av like, alle ble sørpe dritings og en måtte fraktes til legevakta.

Han behøvde umiddelbar sexøkt med Siv , Erna og Trine. De ble altfor ivrige på å suge penisen til Fantorangen. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter. Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé.

Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult. Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere.

Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget. Klimakset kommer i Skottland. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen.

Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Jennifer Aniston har et slags moderne Oscar Wilde-problem i denne romantiske komedien: Hvis du ikke befinner deg i enten en BMW eller et holdbart og hederlig heteroseksuelt forhold, vil karrieren gå i dass. Noen steder hjelper det ikke med BMW en gang. Derfor lyger hun på seg en kjæreste, mens vi alle vet at den kule kollegaen Kevin Bacon kommer til å lure under overflaten som agnkåt gjedde gjennom mesteparten av filmen.

Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen. Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska.

Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger. Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske.

En soldat som må følge avdelingen sin da Det handler bare om det. Channing Tatum fra «G. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia! Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen.

De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra. Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel. Siden den forrige filmen er Brendan Fraser blitt gift med Rachel Weisz, og de har plutselig knoppskutt en åtte år gammel guttunge. Fraser er blitt kaloririk og ansvarlig av familielivet.

Familien drar på en av Egypt-utfluktene sine, og der iverksetter de oppreisningen av den uhyggelige elskeren fra den forrige filmen, en blankskalle som heter omtrent Impotent og følgelig drømmer om døde damer. Omtrent-Impotent har tenkt å bruke Anubis-krigerne til den egentlig utrydda Skorpionkongen. Armbånd stjeles fra den ene og den andre for det tredje og det fjerde. Først damenappes Rachel og deretter kidnappes barnet. Data-gubber fra Computerriket vandrer tallrike over sanden.

Insekter, skalldyr, vanndjevler, sotgubber og andre av Saharas landeplager gjør egnen uegna for turisme, og på lydsporet hyler ofrene så mye at hele filmen høres ut som en primalskrik-festival med aaaoooh-religiøs hedningejammer og bråkete værtyper.

Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet.

Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid. Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter.

Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet. Noen folk er alltid fine.

Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra. Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv.

Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen eller det som er igjen av ham blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet Venstre har programfesta et forbud mot det og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj.

Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul. Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid.

Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood.

Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton kanskje han også laga det masete virusprogrammet. Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best. Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. De oppspilte actionstunt-scenene er så formålsløse at det virker som et mentalt handikap å være utstyrt med fantasi, og Jackie Chans standhaftige guttaktighet bringer tankene hen på kastratsangeren Farinelli.

For at ingen skal bli deprimerte over uventet oppfinnsomhet, handler også denne actionthrilleren om at noen stjeler atomvåpen fra Ukraina. Deretter tutler filmen seg nesten som ved geografisk vankunne til det uvesentlige kontinentet Australia, der den bevegelige anakronismen Chan blir avkledd og nesten spist av hai.

Kvinner dumper innom handlingen som uvesentlig ekstrautstyr. Dette er hva jeg kalte en TVNorge-film i gamle dager, da kanalen bare viste ting som kunne interessere Kleenex-misbrukere av begge kvinnekjønn. Men skuespillerne er kule. Hilary Swank spiller en pianist med muskelsvinn, og hun blir venner med Emmy Rossum, som er ei galen jente.

Men det skjer noe med venninner, og de to påvirker hverandre og blir glad i hverandre og har utbytte av hverandre. Josh Duhamel er også med, så antakelig blir det en brann. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. Matthew McConaughey kan bare spille i overdrevne actionfilmer. Den handlingen er verre enn Shakespeares komedier. Men «Failure to launch» er et overraskende bra forsøk.

McConaughey og Sarah Jessica Parker er på en måte bare californikalt betinga utstillingsdokker, og det spiller ingen rolle hva de gjør. Kunstige er de, og kunstige blir de. Men filmen har nydelige biroller og et virkelig velment forsøk på intelligente og perfekt tima replikker. Conaughey spiller en mann som bor hjemme hos foreldrene når han er 35 år.

De forsøker å bli kvitt ham. Humoren burde vært ru som rasp og ikke seig som snue. Action-regissøren Andrew Davis første forsøk på silkekrim henger fra hverandre som et slags trailershow.

Den viktigste delen av filmen er en slags erotisk krim-intrige mellom Michael Douglas, ektedama Gwyneth Paltrow og hennes elsker Viggo Mortensen. Den utføres med et velgjørende alvor som kunne vært en feiring av at utroskap ble gjort til universitetsfag.

Michael Douglas har en diksjon som kunne få ordet høyesterettsjustitiarius til å virke naturligere enn «Rapp er flink», og han har fått tildelt replikker som er så utkrøpent formfullendte at man får lyst til å reise seg og rope «Author! Han er dessuten rik. Paltrow jobber for USAs FN-ambassadør som en blanding av sekretær og volve, og hun har en slags slåpen sofistikasjon over seg som står i motsetning til sex og får kjærlighetsakten til å fortone seg som ekstrem lederopplæring.

Hun er også rik. Viggo Mortensen er opprinnelig dansk, han er fattig, vakker og kunstnerisk og uttaler ord som om han nettopp spiste for varm pizza. Mortensen er jokeren i den autoritære mannen og den litt naive dama sine liv, og plutselig oppstår mord-bestillinger.

Som et slags nostalgi-innsmett dukker imidlertid britenes Poirot, David Suchet, opp og er svartøyd, arabisk politietterforsker uten mening og mål. Han bare går der og ser ut som han vet alt og vil ikke si det til noen, antakelig fordi amerikanerne i sin tid bombet Tripoli.

Det samme er den påplussa thriller-slutten med en slåsskamp som i all sin ufrivillige humor minner om en annen Douglas-film, «Rosenes krig». En påminnelse, for sikkerhets skyld. Folk som går mye på kino er nødt til å bli patologiske samlivs-pessimister. Det går an… osv. Steve Martin er uforlignelig i den amerikanske versjonen av Cyrano De Bergerac, ridderen med den lange nesen og sin håpløse kjærlighet til skjønne Roxanne. Bales er brannmester i en liten by og forelsker seg i astronomen Daryl Hannah i det rare huset, men hun er muligens mer intreressert i den nye brannmannen Rich Rossovich.

Vittig og romantisk manus av Steve Martin sjøl, og regi ved Fred Schepisi. La meg si det sånn: På en måte syns jeg Netflix er et slags termometer som stikker seg sjøl opp i rompa på den norske offentlighet og måler oss. Ikke i celsiusgrader og tiendedelscelsiusgrader, men i temperaturer over 39 og temperaturer under null. Jeg tar det med her fordi Netflix har en varefakta-kategori som heter «Kvinner som dominerer skjermen».

Og det er ikke snakk om støvbørsting av lampeskjerm. I den finner man blant annet prostitusjons-konseptet «The client list» og bebisex-romantikken «Den blå lagune» fra Jeg har i trivialkulturell lojalitet til flikserne valgt en film der kvinner dominerer skjermen.

Jeff Bridges er riktignok med. Vi er inne i den 12 måneder lange hvitvinssesongen. Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn — en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.

Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen ja, det handler om pappa her også der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney.

Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.

Filmen er laget i utsøkte Blu-Ray-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Amy Heckerling fikk ideen, skrev den og regisserte filmen. Jake Kasdan har laget en komedie om et ektepar som lager sex-tape om kvelden, og neste dag oppdager de at den er borte.

Omtrent som i «Hjelp, vi må på ferie i Europa! Cameron Diaz og Jason Segel spiller hovedrollene, og de forsøker å finne tapen igjen. For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer. Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill. Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan.

Det står i Bibelen. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.

La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse.

Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet.

Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting.

Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk. De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling.

Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene.

Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo.

Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå.

Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. Dama hans blir spøkelse. Du snakker meg om. Den forholder seg fjernt og likegyldig til en forbipassert Indiana Jones-genre og reaktiverer engelskmennenes talls begeistring for kolonialistisk arkeologi på den relevante måten: Fortida var et barneselskap. Brendan Fraser er en usedvanlig velskapt actionhelt.

Han ser litt ut som om han heter Birger og rimer på burger, han beveger maskuliniteten som om han skulle ha lært den av en lærkledd ballettdanser og han omgås seg selv med denslags selvironisk mannfolkoppsyn som i sin tid gjorde Bill Pullman til en stor opplevelse både i «Uten skrupler» og «Spaceballs». Velsigna er også kvinnehelten Rachel Weisz, som forrige gang var uvesentlig innbo i Bertoluccis «Stjålen skjønnhet».

Hun vet at hun ser ut som en blanding av hagenisse og Askepotts stesøster og spiller på en sjarm og en humor som får mumiefilmen til å livne til av sjølsikker kvinnekomikk også i de mest lyssky sekvensene.

John Hannah er en vasete alkisbror, og Kevin J. Fraser er i Egypt fordi han har tapt en eller annen krig, Weisz er sarkofagutdannet og på jobb. Sammen åpner de støvete graver i de dødes by sånn at Enigma-liknende musikk fyller sandstormene. Mumien ser opprinnelig ut som «The toxic avenger», men får fort et slags Michael Jackson-tryne, og med en nyvåkna manns anerkjente morgenreflekser ser han seg om etter ei dame og vil ha Weisz.

Kunne ikke få lov heller! Fraser fnatrer med automatvåpnene så forråtnelsesvevet flakser og flyr. Det kaves kaotisk i kamre og korridorer. Fri og bevare oss alle fra ferie i Egypt, men dramatisk og useriøst og passe grapsete er det ihvertfall hele tida, og hva skal vi med pass når det finnes kinoer? Robert Burke som Robocop sammen med Nancy Allen i en litt barnefilm-aktig oppfølger der militante miljøbevegelser motsetter seg ting i framtida og får RC på sin side.

For dere som ikke gidder sitter våkne til midt på natta for å se jentecowboyfilm. Robert Redford har levd et godt liv med sin velpleide ansiktsoverflate. Gjennom hele den endeløse ungdommen øvde han på en ubevegelighet som egnet seg til postordresalg av Bjørn Borg-truser. Nå er han blitt 70 år og røper at han egentlig bare sparte på ansiktsuttrykkene sine til alderdommen, som en slags kunstnerisk pensjon. I «An unfinished life» er han så god at du måper. Som alle gode amerikanere består Redford av 78 prosent cowboy.

Når du plasserer ham på en bondegård, ser han ut som et hederlig brukt treverktøy eller et slitesterkt nyttedyr som ingen hadde hørt om. Redford reflekterer dessuten et behagelig fargeløst sinn og er en slags grålysning. Han tilhører det som kommer og det som går. Sammen med Morgan Freeman skaper han en fåmælt uttrykksfylde. De to kan snakke sånn at man føler at ordene er en del av stillheten.

Redford spiller dessuten grinete bestefar på en måte som får ham til å se 20 år yngre ut enn i forrige film — og det er fordi han slipper til en slags imitert innside. Cowboyer er kule folk. Ingen liker egentlig Seinfelds hysteriske bykulhet. Historien er velsigna enkel. Jennifer Lopez kommer flyktende fra voldelig kjæreste og presenterer Redford for et barnebarn han ikke ante han hadde.

Bestefar er sur, men engasjert. Det skjer noe av det samme som i Jarmuschs «Broken flowers» — en selvvalgt frakobla fortidshater oppdager at sangen om slekters gang er mer inspirerende enn lystbetont misantropi. I «An unfinished life» må Freeman pleies, og det finnes en befrielsens bjørn, akkurat som hos den unge John Irving. Lopez er ikke akkurat persille på leverposteien, men filmen har i stedet mange fine bilder av kuer, gras, trær og grusveier. Agenten Bobby Samuels er verdens tøffeste så derfor drar han og teamet til Balkan, der det stort sett bare bor forbrytere og de fyller opp verden med ulovlige våpen og dop, og kanskje samarbeider de med mullaen Krekar eller Sarah Palin, som tror Balkan er en utendørs gardin.

Men en av agentene til Bobby blir drept, så han sverger hevn. Steven Seagal spiller hovedrollen. Ordene er velspilt, vennlig og veslete på en god måte. Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå.

I fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome , og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse.

Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner. Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen.

Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig. Mark Harmon er blitt nissemussa i rødkinna, nok en rund liten Dennis-bror spretter opp av kuvøsene og highschool-flørtinga er som den pleier.

Her noe for dere som leter etter noe annet og sannsynligvis helt på trynet. Rob Lowe spiller i en TV-thriller fra , men utgangspunktet for historien er at Rob blir myrda. Han er hotell-arving, men noen tar livet av mannen. Hovedmistenkte er kona, som spilles av Paz Vega. Og det var det. Candice Bergen er også med. Filmen skal være basert på en sann historie. Velkommen til en torsdag med elendig virkelighetsfølelse.

De gamle egypterne fikk besøk av omdannelsesdyktige lastebiler fra andre solsystemer, og folkehelten Parker får kjeft for at han er opptatt av menneskeheten og ikke den teite dama si. I tillegg har spanjolene gjenoppfunnet den normaleste av alle farer: Robotene kommer til å bli som mennesker og vil overta alt.

Stilt overfor disse valgene vil jeg anbefale folk å ringe biblioteket og spørre om det har Ingjald Nissens bok med Adlers-inspirerte tolkninger av tre Ibsen-skuespill Jeg er litt i tvil om denne filmen. Den er litt for sånn «å gudamei, jeg er på college og steinkåt», og den tilstanden har jeg aldri egentlig trodd noe på, for jeg har sett folk som har gått på college, og de virket ikke som fordums utøvere av umettelig erotikk.

Men Michael Bay har nok en gang tatt fram den digre slegga si, og ødeleggelsene er emmerichske, sjøl om ørken-destruksjoner ikke når helt opp i samme klasse som masse-rasing av brukbare byhus.

Denne filmen starter På ei slette reiser seg en krattete metallkonstruksjon mellom urfolka, og den ser ut slik jeg ville at konserthuset burde vært eller operaen i Oslo. Dette er tida da transformerne besøkte jorden.

I neste scene skal bøffen Shia reise på college fra en åpenbart hormonskeiv moro-mor, og kjæresten Megan Fox blir behandla litt slik hustruer gjør når menn går på fotballkamp. Etter hvert oppstår den masochistiske problemstillingen at vestlige mennesker alltid skal utvise noen når de møter et problem — og hos Washington-hysterikerne er det de vennlige transformerne som kan bli et sikkerhetsproblem.

Dit kommer hele familien. Hun virker ikke ny lenger og strever med å finne seg til rette i den litt vasete handlingen. Så begynner bayinga — det vil si at det knitrer og smeller, og bygninger revner og helikoptre sturter stutt og revner bygninger mens robotene glitrer som Jernia-snott i solskinnet.

Det er militært kaos Bay er best til. Joe-figurene, og den vil gjøre julefeiringen til en rørende fest i offisers-familier. Kommer i snedig DVD-pakke sammen med eneren. Tobey Maguire er en snedig fyr. Han ser egentlig ut som om han datt ned fra stellebordet én gang i uka, og første gang allerede på fødeavdelingen, for det er noe X-files-feil med ansiktet samtidig som blikket utstråler en sjarmerende tomhet som misantroper finnes hos sine egentlige venner, pudlene.

Maguire ble egentlig kjent for det halvskrudde Irving-dramaet «Siderhus-reglene», og når han ble valgt til rollen som Spider-man, røpet det en dristig sans for humor hos produsentene. Den paradoksalt muterte edderkoppgutten ser framleis ut som om han egentlig bare skal selge vegetarianer-kjeks for speider-søstera si, han studerer fint på skolen og gleder seg som en uventa Idol-vinner over at det finnes folk der ute som faktisk beundrer de som kan klatre rett opp vegger.

Men berømmelsen er bortkasta. Peter Parker er ikke førstevalget i sitt eget liv. Han sitter helt foran da Hans Dame Kirsten Dunst skal synge eviggrønt i kabarethus. Da menneskehetens frelser en liten stund bekymrer seg for å redde liv, blir dama kjempesur for at han ikke bryr seg om karrieren hennes og tar Boso-geipen på.

Det handler nesten hele filmen om. Ei steinteit jente som ikke kan synge. Og den slags skal man elske og gi høy, som det heter på Sotra. Fysikk-nerden Parker burde egentlig finne seg to gode kamerater som han kan fnyse Battery ut gjennom nesebora sammen med. Deretter kan de knikse Rubiks kuber. Men han er en snill fyr, og ingen andre enn han ville ha holdt ut med ego-neket Dunst.

Filmen har imidlertid tre stilige skurker. James Franco er Satans sønn og mister heldigvis hukommelsen sånn at han konverterer til Hardy-guttene. Topher Grace besettes av en adressesvak verdensromsdjevel og blir like farlig som Halvan med papirsaks. Thomas Haden Church har ramla ut av en James Cagney-film fra og spiller den tragiske mannen som må stjele for å redde dødssjuk datters liv.

Og så blir altså Spider-man en farlig tarantulling i noen minutter, men akkurat de tilhører ikke underholdningsfilmens høydepunkter. På samme måte som at også énbent kenguru kan hoppe, er likevel «Spider-man 3» verd å se, men jeg lurer fremdeles på hvorfor.

Dylan McDermott og Antonio Banderas etter at nesten alle jordens folk er utsletta. Science fiction er en barnslig genre. Enkle forfattere med overlegen evne til panikk finner opp et årstall om år og så overdriver de alt det de irriterer seg over i samtida og kaller det fremtid. Sånn er denne spanske filmen også, laget av en regissør som heter Ibanez, som en gang i tida var en OK gitar.

Antonio Banderas spiller en fyr som skal etterforske om det er sånn at robotene driver og forandrer seg sjøl, for det får de ikke. Året er , og solstormene hehe har utryddet 97,3 prosent av jordens befolkning.

Det er derfor de gjenlevende trenger teknohjelp. Det er en av disse dagene. Normalkanalene har ikke noe som er verd å slå ryggen i overkøya for, og egentlig har Netflix starta på en uunngåelig nedovertur.

Stadig flere av de anbefalte tingene er fliksernes egne produksjoner, det er som om Steve Job-syndromet har ramma dem slik det gjør med alle stormannsgale: Jeg vil kontrollere alt folk gjør. Jeg tror Amazon er framtida, men jeg har ikke rukket å prøve tilbudene deres ennå. Men jeg vet jeg må. For øyeblikket er Netflix bare en tjeneste som familien ser TV-serier på. Det holder ikke i lengden. Før eller siden blir vi voksne igjen.

La oss håpe det er oppholdsvær i Bergen, Ellers må vi leve hele sommeren med det utrivelige bergensermaset om at det regna hver dag i juni, og hva gjør vi nå? Daisy Ridley og John Boyega løper i ørkenen sammen med en slags plenklipper-robot. Jeg har to svært forskjellige innledninger, som man kan velge mellom. Den rånete er sånn: Hvordan i svarteste Vader skal vi klare å venne oss til den speiderflinke Katniss-jentungen?

Den andre er sånn: Den sjuende Star Wars-filmen lanseres for en verden som lengter barnlig etter Kraftens storslagne åpenbaring i vår egen besudla tid, samtidig som de fleste vil være smertefullt skeptiske, som hvis J.

Abrams påsto at han kom med et nytt evangelium til Det Nye Testamente, og det handla om Jesu søster. Ikke søren om denne helt sikkert fantastiske filmen kan bli bra. Men på en infamt tidstilpassa måte. Jesus hadde faktisk en søster. Hvis jeg tenkte meg om på forhånd noe jeg aldri gjør når jeg skal se film, for jeg innbiller meg at tankeløshet inneholder en naiv, illusorisk uskyld ville jeg sett at starwarsiverset ikke funker uten en Vader.

Det funker dessuten best med en kul padowan og en halvvill luftens røver. Og jeg burde skjønt at det ville dukke opp ei Hunger Games-jente. Det er imponerende at de spawna en ny Darth rett ut av et frekt ingenting.

Adam Driver er kalifornier, men har egentlig et slags gruveguten Sam-fjes. Til Rollen som Kylo Ren har man utvikla alt det sarte og feminine i utseendet hans på en forfina grinegoth-måte, sånn at han egentlig ser ut som Marilyn Manson med mensen.

Fordi han er grepet av The Dark Side forsøker den svartkledde guttungen med maska å uttrykke uforbeholden ondskap, men han ser samtidig ut som ei forskremt jente. Han er den nye sønnen i Star Wars-tragedien. Jeg skal ikke fortelle hvem han er sønn av, for det gjør idiotene, men far-sønn-forhold i det allerede godt brukte stjernekrig-konseptet er ikke blant de ting man skal glede seg til.

Så blir vi kjent med skuespillerinnen Daisy Jazz Isobel Ridley. Men jenta er den mest vitale overraskelsen i «The force awakens». Jeg skal gå på akkord med taushetsløftet mitt og røpe at hun har med Kraften å gjøre. Først lurer du fælt.

I en av disse ørkenlandsbyene der befolkningen likner Frelsesarme-pledd kommer scavengersken Rey ramlende på en sliten luft-traktor og finner BB8. Han er en rulle-robot. Daisy Jazz har et julemjukt eller mulemjukt lite fjes som er nesten uten trekk og nesten uten identitet. Når du ser henne første gang, får du lyst å tegne mustasjer på jenta.

Men hun vokser, for Rey likner litt på den unge Barbara Hershey, hun har øyenbryn fra Flyvåpenet — og etter hvert oppdager du at jenta også har blikket. Da tenker du ikke mustasjer mer. Daisy har både blikket og fjeset. I løpet av litt tid blir Rey historiens reaktor. Jenta er den nye Star Wars-tingen, den nye Luke, og det er nesten uforskamma politisk korrekt å gjøre skywalkerens etterfølger til hunnkjønn ja, jeg vet om hu med hijaben i tegnefilmserien «Clone wars».

Ikledd en slengete ørkenhabitt som antakelig ble sydd for folk som soper kamelskitt, aksler hun seg inn i sentrum av en tung space-legende og blir der. John Boyega har fått den litt vanskelige rollen som rømt samvittighets-soldat fra stormtrooperne, og han famler rundt i en personlighet som ligger et jufikst sted mellom Eddie Murphy og Denzel Washington. Jeg tror manus-giganten Phil Kaufman ikke helt har visst helt hva rolleskikkelsen Finn skulle brukes til. Men Boyega likner Muhammed Ali på skolebolle-diett og han elsker jenta.

En av de to tinga funker jo alltid. Oscar Isaac som den pene helten kommer bare såvidt innom med parentes rundt smilet sitt. For den sjuende filmen er virkelig genrens revenge of the britneys.

I avdelingen for meriterte mytevesener i plakatstørrelse gjør Carrie Fisher en Hillary Clinton-figur som opprører-dronning og bekrefter inntrykket av at «Star Wars VII: The force awakens» er en vellykka kvotert film for spacehelter som sitter når de tisser. Til og med skurken er litt androgyn. To menn gjør inntrykk. Harrison Ford er et mirakel av troverdighet i rollen som Han Solo. Ford har fått sjansen til å revitalisere en vill ungdoms-identitet, og han tar imot invitasjonen med satanisk smil og flammeblikk.

Dessuten finnes det et kort gjensyn med Mark Hamill, som ikke ser ut som ei padde slik han gjorde i ungdommen, men har en slags Billy Joel-glød over modningen sin. Menn fra de tankefulle årene over midten har det godt i kvinnedominerte filmer der de slipper å vise fram sixpacken sin.

Han ser fortsatt ut som en godt brukt dokost og brumler sine totalt fremmede vokaler, slik wookier skal. Slektstreff er følsomme i fint vær. Den nye lille roboten er fiks til minste pip, den fæle fiskefyren med rasta-profilen er borte, R2D2 er i koma, 3PO er fortsatt arrogant som en senil butler — og høyt oppe på kongestolen sitter en svær versjon av den supreme leder Snoke, spilt av Gollum. Han er kul, han og. Action-scenene kommer seint i gang, men etter hvert kjenner du farten blafre i kinna.

Slekt skal følge slekters gang, og Kraften skal manifestere seg i uventa folk før du vet ordet av det, og noe skal være skikkelig leit og noe skal være ganske deilig. Skjønte du noensinne politikken i stjernekrigene? Man skal ikke skjønne krig.

I den sjuende filmen får Imperiet seg en skikkelig på trynet. Opprørerne blir viktigere enn noen gang. Den svarte sida herskes av en psykopat på trone og den vanskelige sønnen bærer maske for å irritere foreldrene. En hvit skare soldater starter med å utrydde en landsby av noe som kan minne fjernt om ørkenfolk, en scene som IS blir glade for. Men så skal de ondes supervåpen starte utryddelsene av alt som finnes, og det er mye verre. Opprørerne må finne den forsvunne Luke Skywalker, som antakelig sitter i et buddhistkloster i Bhutan og ser gamle Rambo-filmer.

Tobey Maguire henger rundt Kirsten Dunst igjen som en edderkopp på badet. Arbeidsmiljøet for superhelter er sterkt forsømt av fagrørsla, og filmen er i sitt innerste vesen en bønn til LO-leder Valla om å ta vare på også de små forbunda. I halvannen time ser Tobey Maguires fjes ut som om det bare mangler rosiner for å være noe smågodt til ettermiddagskaffen.

Gutten er en mellomting mellom engel og en terapeutisk saccosekk for revmatikere. Han kjører pizza på mopeden, mangler penger, har ikke kjæreste. Spider-mannen lever i et slags Andeby, der nærmeste slektning er tante, og draktstørrelsene er så trange at de ikke ville hatt plass til et kort sugerør og to hasselnøtter.

Kirsten Dunst har fått kjæreste fetter Anton-paranoiaen , og Peter Parker kommer stadig for seint til teaterforestillingen hennes, som en skikkelig donald. Men i motsetning til den overfladiske anda lider Parker under skjebnen sin, og i lange scener har han Per Oscarssons øyne fra «Sult». En hemma, underprivilegert bygutt med en oppgave, men uten tilfredshet. Sjelen er vår kryptonitt. Den gjør oss svake og misnøgde. Herr Osborns sønn Harry har ingen sjel, men utvikler den milde briten Alfred Molina til energikonsentrert teknoblekkulf som aller mest likner en forvokst kjøkkenmaskin.

Vil verden gå under nå igjen? Hva kan en forvandla biologi-nerde egentlig gjøre, annet enn å møte overmakten med sitt overmismot? Enda en dag på jobben. Men da det er en halvtime igjen, eksploderer handlingen. Etter at Raimi har kasta sedan etter superhelten, blir Dunst nok en gang tatt som gissel, og den langfingra super-kenwooden Molina krabler som slukdyr fra tog til topp. Det er aldeles storarta.

Dunst blir et imponert redningsoffer og går over i nerdenes verdenshistorie som større enn Sandra Bullock. Spider-man blir en Spider-Mann. I dag våkna vi på Tjensvoll til 8 grader. Snøen kom ikke i natt heller, for det er gult oppholdsvær. Dette er ikke sutring for jeg liker kalde somre på samme måte som jeg liker kald Cola Zero og kald Farris Gul med isbiter. Det er ingen grunn til å tilbe temperaturer som tilgodeser sur melk og uforståelige insekter. På denne fantastiske tirsdagen gul skal jeg anbefale en bagatellmessig film om en likegyldig fyr.

I visste vi ikke bedre. Hvis en gutt i avgangsklassen i videregående var koselig og snill med tanta si, gjorde det ikke noe om karismaen hans var så energisvak at han kunne sittet på stortingslista til MDG eller vært første varamann til styret i Øvre Madla Ludolag.

Gutten heter Tobey Maguire, og en gang skrev jeg at han spilte Frodo i «Ringens brorskap», for Elijah Wood har omtrent samme kvalitetene. I kunne helter være sånn. Heldige de i Når den forsagte gutten har fått sydd seg en barnehagedrakt blir det dame på ham og. Først og fremst er «Spider-Man» et tilskudd til asket-klubben. Fantomet var alltid en svær mann med så trangt triden superevnukkiske kotskritt at eggene hans ville brukt bare ni minutter på å bli hardkokte uten feber. Edderkopp-gutten starter som en sart, men søkende pubertetsklump med seksuelle øyekast så tunge som stearindrypp.

Han ender som en forskrudd helgen-yngling og profesjonell do-gooder og bestemmer seg for at den som skal bekjempe verdens ondskap, må ha samme hormonvern mot virkelighet som en katolsk pater. Nesten hele «Spider-Man» er en herlig film med Tobey Maguires litt tidligfødte femininitet og Kirstens fruktige Dunst. Hennes påtrengende overmodenhet kommer en dag til å medføre at hun detter svulmt og pærete fra kunnskapens tre.

Willem Dafoe synliggjør grunderens evige endimensjonalitet på en sjarmerende måte, og menneskeheten gjør tjeneste som statistmateriale, slik den gjør i heltehistorier, i valgkamper og i kriger. Maguire er en hvalp, slik Britney og Aguilera er hvalper og Frodo er en hvalp. Seriefilm-manien er i ferd med å gjøre folk til forløsnings-paranoikere. Det finnes fader meg nesten ikke en eneste film med skikkelig slutt lenger. Alle fortsetter neste år. Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den.

Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag.

Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen. Til slutt skjer det som skal skje. New Age vil endre navn til New Day.

Men bankene puster lettet ut. Han er en pertentlig skolelærer som endelig skal gifte seg etter tre års sex-tom forlovelse halllooo!

Det visste ikke skolelæreren hallooo! Fordi en lærer var homofil oppstår et nasjonalt mediesirkus på størrelse med Clinton-saken hallooo! Tom Selleck er også med hallloo etc. Det motsatte av sex: Mannen sitter ved pianoet med glass mot storbyen, og kvinnen kommer til ham i et laken eller noe.

Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama.

Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel. Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler.

Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer.

Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big». Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras Melanie Griffith barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa.

Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: Han tar en bit av rundtstykket hennes galningen!

For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd. Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer.

Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel. Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige.

Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter.

Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli. Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg? Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer.

Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. I dag er det hva far min kalte Aftå. Han sa det Til ære for meg sjøl skal jeg anbefale en film som jeg liker godt av helt forferdelige grunner, mewn en forferdelig grunn er også en grunn.

Filmen om kongedømmet Saudi-Arabia handler om at amerikanske etterretningsfolk reiser til Riyadh og ordner opp etter et terrorist-angrep mot amerikanere. I sesong 2 tror jeg av «24» var problemstillingen at sjøl en super-pk svart president skjønte at han måtte bombe et udefinert land i Midtøsten hvis terrorister hadde hatt leirer i det landet.

Jeg liker filmen fordi den viser hva vi egentlig syns. Underholdningsfilm med feika politisk innhold. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide. Filmen er utrolig spennende.

Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre.

Det blir man nervøs av. Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv.

: Nakne danske damer dildo porn

Big porno filmy porno 160
Norske sexy jenter nakne norske I en av disse ørkenlandsbyene der befolkningen likner Frelsesarme-pledd kommer scavengersken Rey ramlende på en sliten luft-traktor og finner Nakne danske damer dildo porn. Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Helle dussen se på det ekle regnet er helt topp på en dag skal han solo seg under regnværsdagen, til slutt ble han så klissette att han skrikker; "- Hjelp jeg er ekstremt forspermet. Jeg merket i starten at jeg ikke brydde meg om diskusjonen, men jo mer han skrev jo mer irritert ble jeg! Du har deaktivert javascript. Live chat xxx hd sex movies jeg ta den?
RUSSIAN MILF PORN SWINGERS HAUGESUND 404
Jeg vet at du synser og sanser og mener det ene og det andre, men skal jeg fortelle deg en liten ting? Elsker at du har så ærlige innlegg som dette. Tenk deg hvor mye vi kan fantasere når vi er ifra hverandre, som vi kan dele når han kommer hjem! Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. Han var altfor rå til å dodge unna de fem hundre brennende fyrstikker.

0 thoughts on “Nakne danske damer dildo porn

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *